Historien om pinnekjøtt

Visste du at pinnekjøtt også kalles julesteik, ribbesteik, pinnesteik, smaleribbe, fåreribbe, damparibbe og saueribbe? Kjært barn har mange navn, men utgangspunktet for denne populære julemiddagen er den samme uansett navn: saltede og tørkede ribbesider av sau eller lam, som noen ganger også er røkt.

Opprinnelse

Navnet ”pinnekjøtt” kommer av tilberedningsmetoden som tradisjonelt har vært å dampe kjøttet på bjørkepinner. I Norge spiser omtrent en tredjedel av befolkningen pinnekjøtt på julaften, altså rundt 1,7 millioner nordmenn, noe som gjør at den kommer på 2. plass etter ribbe av svin. Stadig flere spiser det på julaften, og mange har det på menyen i løpet av jule- og nyttårshelgen.

Retten har sine røtter i det gamle norske bondesamfunnet der saltet og tørket kjøtt var en viktig del av kostholdet. Pinnekjøttet har sitt opphav i områder med stort sauehold, særlig på Vestlandet, men også i Nord-Norge og enkelte østlandsbygder. Status som fest- og julemat har sammenheng med at kjøttet har høyt fettinnhold og var dermed attraktivt. Når saueribbene ble saltet og tørket, og ikke spist ferskt som svineribbe, var det en konsekvens av naturlig tilgang på fôr og slaktetid. De senere årene har flere begitt seg inn på nye måter å tilberede kjøttet på, alt fra damping på stålrist, til å trekke kjøttet direkte i kraft eller buljong á la Eyvind Hellstrøm.

Tilberedning

Tradisjonelt begynte tilberedningen av pinnekjøtt med at de ferske sidene ble lagt i saltlake et par uker, alternativt kunne de også tørrsaltes i noe kortere tid. Deretter ble de hengt opp for å tørke på et tørt, luftig og kjølig sted i 6-8 uker, og gjerne også lenger. Enkelte steder røykte man også pinnekjøttet. Når det var passe tørt, ble de hengt opp på stabburet. I tørket tilstand kunne ribbesidene holde seg godt i lang tid.

Dagen før tilberedelse ble sauesiden skåret opp langs ribbenene, og lagt i kaldt vann, gjerne over natten. De utvannede ribbestykkene ble dampet i gryte på en rist av avbarkede bjørkepinner. Slik skulle det smådampes sakte under lokk til det var mørt, i 3-5 timer.

Selv om prosessen med salting og tørking i dag er industrialisert, er prinsippene fortsatt de samme, og man kan få kjøpt både hele sider og ferdig oppskårne ribbepinner. I industrien saltes pinnekjøttet aldri med lake. Man bruker en blanding av grovt og fint salt, og gnir sidene inn med salt for hånd. Dette for at de ytre muskelcellene skal brytes og saltet skal trenge hurtig inn. Så legges sidene lagvis i om lag åtte dager. Deretter spyles sidene godt og henges til tørking.

Kjemien bak pinnekjøttet

Saltingen av sauekjøttet binder til seg vann og trekker det ut av kjøttet, det samme gjør lufttørking. Dette gjør kjøttet mer holdbart enn det opprinnelig var. Pinnekjøtt som røykes får tilført en hel rekke kjemikalier gjennom røyken, blant annet antioksidanter og nitrogenforbindelser som hindrer botulismefremkallende bakterier å blomstre opp.

At pinnekjøtt som kun er saltet og tørket er brunt mens det som er røkt er burgunderrødt skyldes at røykingen reduserer proteinet myoglobin til nitrosomyoglobin som har den karakteristiske rødfargen, mens myoglobin som eksponeres for luft blir til metmyoglobin som er brunt.

Andre artikler

MENY bruker cookies på sine nettsider for å gi deg en bedre brukeropplevelse. Ved å fortsette å bruke nettstedet, godtar du bruk av cookies.