Fraflyttet småbruk ble Angusgård
Fem mil fra skjærgården med landets sørligste fyr ligger gården - langt inni heia. Og her er det først og fremst fersk kumøkk som setter preg på luften vi snuser inn.
– Nå lever vi drømmen vår, sier Trude Tønnesland.
For to år siden kjøpte hun og mannen et nedlagt bruk som ble fraflyttet på sekstitallet. Det er blitt hjem til en bøling på 20 vakre dyr av Angusrasen.
Prøv biff fra MENY Angus:
Statistikken over gårdsbruk som hvert år legges ned i Norge er trist lesning, men driftige folk som Trude og Andreas Tønnesland går mot strømmen og bidrar til liv i en utkantkommune som sliter med fraflytting.
– Målet vårt er å leve av gården, men foreløpig må vi jobbe ved siden av begge to, sier Trude. Selv jobber hun på den lokale Sparbutikken, mens Andreas har mer enn full stilling som tømrer.
I tillegg har de to døtre, på 9 og 11 år, som krever sitt. Den ene elsker gårdsliv og jakt, den andre vil blogge om mote og make-up!
– Da vi fikk overta gården, hadde vi bestemt oss for at vi ville drive med kjøttfe, og vi landet på Angus, forteller Trude og legger entusiastisk ut om hvor godt denne rasen passer det ulendte terrenget de har på gården.
De er nesten som geiter, de utnytter alt som kan spises.
- Og når de får gå fritt og bruke musklene, dannes det intramuskulære fettet som gir kjøtt fra Angus den berømte marmoreringen.
Verdifull deling av kunnskap
Trude og Andreas begynte med en falleferdig låve, åtte kviger og en okse. Etter kort tid døde den flotte oksen plutselig.
Det var et stort tap, men heldigvis kom en nabo dem til unnsetning, og de fikk låne en okse som de kunne sette på kvigene.
Nå har de 20 dyr på gården og målet er å ha 50 mordyr og en del kalver på oppforing i tillegg.
- Vi tar det skrittvis, for vi vil ikke sette oss i stor gjeld. Og vi lærer underveis, sier Trude.
Bøndene er medlem i Agder Angus-ring, et samarbeid der de har faste kjøpere til sine dyr og som gir dem rett til tilbakekjøp av drektige kviger.
Slik blir driften mest mulig effektiv, med minst mulig transport av dyr. Samarbeidet gir også verdifull deling av kunnskap.
Trude Tønnesland har brukt mange timer på beite for å kose og klappe på dyra, slik at de blir vant til henne og kommer når hun roper på dem. Angus har godt lynne, men de veier tross alt noen hundre kilo, så hun har respekt for dem.
– Komme da, roper Trude. Hun står klar med fôrbøtta.
Det tar ikke mange minutter før de kommer rautende nedover mot den sjarmerende gården, som bader i høstsola.